Møtet fant sted i Gjestestova på Bondeheimen. Fønhus hadde allerede gått da Halldis satte seg i sofaen ved siden av en mann hun ikke kjente. Det var Tarjei Vesaas. Senere fortalte hun at hun straks kjente at «det allerede hadde hendt ham noe».
Samme dag inviterte Vesaas henne med på middag i byen, selv om han egentlig allerede hadde spist. Det ble begynnelsen på et livslangt fellesskap. På denne tiden bodde Halldis Moren i Sveits, og de to innledet en tett brevveksling. Brevene mellom en forelsket og sjalu Tarjei og en like forelsket, men utilgjengelig og ettertraktet Halldis, er i dag et rørende vitnesbyrd om kjærligheten som vokste mellom dem.
Tre år senere giftet de seg og slo seg ned på gården Midtbø i Vinje. Samlivet skulle vare i 36 år. Bondeheimen ble et sted de stadig vendte tilbake til, en fast base i Oslo mellom reiser, arbeid og hverdagsliv. Hotellet ble dermed vitne til et av de mest betydningsfulle litterære partnerskapene i norsk historie.
I 1936 ga Halldis Moren Vesaas ut diktet «Nei eg får aldri nok», et sterkt og intimt kjærlighetsdikt med en tydelig adressat. Kjærlighetshistorien som begynte i Gjestestova på Bondeheimen hadde funnet sitt språk, både i livet og i litteraturen.
NEI EG FÅR ALDRI NOK
Nei eg får aldri nok,
